Omsorgsbelastning
Pårørende som blir omsorgspersoner har risiko for å utvikle omsorgsbelastning. Omsorgsbelastning kan beskrives som stressfaktorer assosiert med å være pårørende. Det kan påvirke sosiale, psykologiske, fysiske og emosjonelle aspekter av den pårørendes liv.
Ved ervervet hjerneskade skjer endringen brått, og rollene i familien endres over natten. På sykehuset følges pasienten tett opp og kontrasten kan oppleves stor etter hjemkomst. Situasjonen kan oppleves uforståelig og uoversiktlig, både for den rammede og for pårørende. Mange pårørende føler at de er dårlig forberedt av helsevesenet på det som kommer. Pasienten kan oppføre seg annerledes eller si og gjøre ting som ikke var tenkelig tidligere. De kan i tillegg ha psykiske utfordringer eller ha vansker med kognitiv funksjon. Dette kan, både samlet og hver for seg, komplisere kommunikasjon. Kognitive vansker er usynlige, noe som kan gjøre det vanskelig å forstå utfordringene pasienten har. Da kan situasjonen ofte oppleves vanskelig å håndtere for pårørende.
Forskning fra Universitetet i Tromsø har vist at opptil 50 % av pårørende til pasienter med alvorlig traumatisk hodeskade oppgir en moderat til høy omsorgsbelastning ett år etter skade. Pårørende oppgir en økning i omsorgsbelastning fra år 1 til år 2, hvor ensomhet var en viktig årsak til økning i belastning.
Flere omsorgspersoner opplever at deres sosiale nettverk gradvis blir mindre. Mulige årsaker kan være at omsorgspersonen har mindre tid til å delta i sosiale sammenhenger og at venner/familie trekker seg unna, noe som igjen fører til at en blir mer alene. Pasienter kan få det bedre over tid, mens pårørende får det vanskeligere.
- – følelse av å være overveldet
- – følelse av å være alene, isolert eller forlatt av andre
- – for lite eller for mye søvn
- – store variasjoner i vekt
- – være trett mesteparten av tiden
- – miste interesse for ting en likte å gjøre tidligere
- – bli lett irritert eller sint
- – ofte være bekymret eller trist
- – hodepine eller andre fysiske smerter
- – be om avlastning
- – be om hjelp – forklar hva andre kan bidra med for å ivareta pasienten, og hvordan de kan hjelpe til med praktiske gjøremål
- – etabler rutiner, som for eksempel dagsplan
- – prioriter egentid
- – ivareta egen helse (søvn, ernæring og trening)
Meretehe Lønnum forteller om den første tiden etter utskrivelse og beskriver egen følelse av utrygghet.