Barn som pårørende

Barn som pårørende

Dersom noen i familien har helseutfordringer påvirkes også barna. Når helsepersonell og familien snakker om sykdommen eller skaden er det lettere for barn og unge å mestre det som skjer. Barn får ofte med seg mer enn det voksne tror, selv om en prøver å skjerme dem. 

Gutt som sitter alene på stranden og ser ut over havet.
Illustrasjon: Pixabay
  • – stemmen og ansiktsuttrykk hos foreldrene er annerledes
  • – foreldrene kan ikke delta/leke som før
  • – folk rundt familien oppfører seg annerledes

Barn reagerer og mestrer situasjoner på ulik måte. De tenker og gjør ting for å føle seg trygge, tilpasse seg og for å lage seg forklaringer på hva som skjer. Når barn og unge lager forklaringer på egenhånd, stemmer de ikke alltid med virkeligheten. Forklaringene er uansett viktige fordi de gir mening for barna, selv om forklaringene ikke alltid virker like fornuftige for voksne.

  • Tanker: Hva kommer til å skje? Blir han eller hun frisk igjen? Er det min skyld?
  • Følelser: Sinne, bekymring, redsel, håp, omsorg, alenefølelse, skam, sjalusi, tristhet.
  • Atferd: Omsorgsfull, urolig, endrer atferd, beskyttende, stille, hjelpsom, passiv, trekker seg unna.
  • – De minste barna kan bli urolige, søke bekreftelser eller gi opp å få kontakt med foreldrene.

Helsepersonell er pliktig til å kartlegge om pasienten har barn under 18 år som pårørende. Hver avdeling og kommune har barn-som-pårørende-kontakt. Disse er ressurspersoner som kan bistå med informasjon og veiledning slik at barna får den oppfølgingen de har krav på. For mer informasjon om rutiner i Helse Nord, se Docmap DS6312. 

Melissa Birkeland beskriver hvordan hennes kognitive vansker påvirket barnas hverdag og hvilken oppfølging barna fikk.